Frykt er noe de fleste mennesker har, og gjerne for noe helt ordinært og ganske så ufarlig.
Jeg kan med stolthet si at jeg har overvunnet min største frykt i livet( ja, foruten at ongan skal skade seg, selvsagt:-/ Slik frykt kan bare ikke overvinnes)
Men i alle år, helt siden jeg var 15 og øvelseskjørte med min far har jeg vært livredd for å kjøre bil.
Å sitte på har gått helt greit, så lenge ikke noen har bedt meg om å gjøre noe med giret eller starte motoren ol.
Alle som kjenner min far vil nok skjønne meg veldig godt, for han har det man kan kalle for et voldsomt finnsinne og flyr i taket for alt mulig.
Og DET gjorde han selvsagt når jeg skulle kjøre.
Han bodde i Kåfjord og jeg skulle kjøre fra fergeleia og til Nordkapp tunnellen som var under utbygging, og det gikk helt fint.
Helt til han ville jeg skulle rygge og snu...
Og samtidig kommer det masse veiarbeider biler, jeg ble naturlig nok kjempe stressa, og synes det var fryktelig.
Og han kjefta å smelte, det var bare å gjøre slik og slik.
Det endte med at jeg nesten kjørte utfor og nektet plent å sette meg bak rattet igjen.
Så nå 15 år etter(fytti kor blei de åran av..) måtte jeg innse at det å bo i Telemark uten lappen, ble en alt for stor hindring, og jeg liker ikke å måtte spørre andre om hjelp hele tiden.
Så jeg måtte krype til korset og face frykten.
Heldigvis har jeg en utrolig rolig og forståelsesfull mann,
han forklarer ned til minste detalj hvordan jeg skal kjøre, hvorfor ting er slik og slik.
Og han flyr ikke i taket når jeg gjør feil eller kommer i farlige situasjoner, da tar han bare rattet og styrer bestemt i riktig retning.
Jeg hadde aldri klart å face frykten uten han.
TUSEN TAKK TOM
du e virkelig det beste :-)
Så nå har jeg øvelses kjørt i ca 14 dager, og begynner å finne roen og flyten, jeg har klart og overvinne min frykt og innsett at det var sletts ikke SÅ farlig.
Jeg har til og med kjørt Ulefoss - Langesund t/r og DET var litt skummelt ut på motorveien, og ned i trange små gater i Langesund, men det gikk fint:-)
Nå er målet å få tatt lappen i løpet av sommeren og slippe å være avhenngig av alle andre.
Slik som i dag, jeg må til Porsgrunn, og Skien.
Da blir reisen slik: Først tar vi buss til Skien, hvor vi blir henta av svigerinna mi som kjører meg til Porsgrunn, som så kjører meg til Skien sykehus.
Der har vi timen vår, Unni drar hjem, takk for hjelpa Unni, du er en engel:-)
Når vi nå skal hjem er det bonus sønnen min som trår til og kjører oss til Ulefoss.
Hvor vi henter Leah i BHG(skulle jeg gått fra BHG, som jeg gjerne gjør de andre dagene, går det 45 min. før vi er hjemme), og videre hjem.
Og når jeg attpå til må ned til Skien hver uke, blir det litt slitsomt og masete.
Skjønner dere at jeg bare var nødt til å innse at frykt er til for å overvinnes.
Så jeg har tenkt litt på frykt i det siste naturlig nok,
og har kommet fram til at jeg frykter ikke noe spesielt lengre og DET er en utrolig deilig følelse.
Mannen min har nok litt rett i at jeg er så sta, ehm, kremt
at når jeg har bestemt meg for noe så går det greit.
Jeg hater nemlig å ikke takle noe eller ikke få til det jeg holder på med.
DA må jeg bare klare det uansett...
Og DET kan jeg med stolthet si at jeg klarte denne gangen også!!! :0))
Av og til er det bra å være sta og egen!
Karina har lært meg å gi meg selv en klapp på skuldra når jeg gjør noe bra, og det har jeg gjort ofte de siste ukene:-)
Har du facet din frykt?
Og hva frykter du?
